Svalbard – Isbjørnens rike


Tekst: Ingrid Ballari

 

Den første assosiasjonen de reisende har til Svalbard er isbjørnen. Dette vakre, mytiske dyret som har blitt et symbol på klimaendringene både skremmer og begeistrer.

Polar bear on ice in Svalbard

Fredet siden 1973

Fra å ha vært nesten utrydningstruet har bestanden på Svalbard og Barentshavet blitt relativt stabil etter at den ble fredet i 1973. Den største trusselen er ikke lengre jakt, men stadig minkende sjøis.

 

Isbjørnen på Svalbard tilhører den større Barentshavsbestanden som teller mellom 1900 – 3600 dyr. På øygruppen Svalbard er det ca. 300 fastboende bjørn, men det er også mange streifdyr innom i kortere eller lengre perioder. Bjørnen kan vandre opp mot 5000 km i året, og over kortere distanser kan den ha en maksfart på imponerende 30 km/t.

Vesentlige forskjeller mellom brunbjørn og isbjørn

Biologisk sett er det lenge siden isbjørnen og brunbjørnen skilte lag. Og selv om likhetstrekkene mellom isbjørn og brunbjørn enkelte ganger kan være flere enn mellom andre bjørnebestander, er det noen vesentlige forskjeller.

Det mest åpenbare er den gulhvite pelsen, men det som overrasker mer er kanskje at isbjørnen regnes for å være et sjøpattedyr. De tilbringer mesteparten av livet på isen eller i vann for å jakte sel. En voksen bjørn behøver mellom 50-75 seler for å dekke energibehovet og en voksen hann veier mellom 300-600 kg.

En annen forskjell mellom brunbjørn og isbjørn er at de stort sett ikke går i dvale foruten om binna når hun skal ha barn. Isbjørnen får sitt første kull rundt femårsalderen og har ungene med seg frem til de er ca. 2,5 år. Når ungene fødes veier de bare 600 gram, noe som er ganske utrolig med tanke på hvor store de blir.

Endringer i isforholdene gjør at bjørnen har begynt å tilpasse seg næringskilder. Man ser at den stadig oftere befinner seg i fuglereservatene for å spise egg, i tillegg til at den i større grad streifer mot hytteområder på leit etter noe å spise. Finner den ikke mat, spiser den til og med tang og tare. Disse næringskildene er naturligvis ikke like gode som selkjøttet, og den må dermed bruke mer energi for å få i seg nok næring.

Store hvalkadavre betyr fest for isbjørnen. Vanligvis holder bjørnen seg i god avstand til andre individer, men på et kadaver kan man ofte oppleve at flere samler seg for å spise. Mengden kjøtt er så stort at de ikke trenger sloss om maten.

Isbjørnens liv og jaktområde er på de store ismassene i Arktis, men klimaendringene gjør sesongene kortere og ismengden mindre. Selv om isbjørnen viser tegn til endret atferd for å tilpasse seg, skjer det ikke uten konsekvenser.  Forskere mener at den vil forsvinne fra området rundt Svalbard i løpet av de neste femti årene hvis issmeltingen fortsetter i den hastigheten vi ser i dag.

Så uten is, har vi heller ingen bjørn i isbjørnens rike.