Vinterlandet Svalbard

Tekst: Ingrid Ballari

 

Hvorfor ikke oppleve noe annet i år? Vinterlandet Svalbard betyr store åpne vidder, skuterutflukter, og ivrige små hundepoter på løp. Men det betyr også mer: De store snø- og ismassene er livsviktig for alt av dyreliv her oppe, men også for oss mennesker som bruker naturen til rekreasjon.

Fullmåne februarlys

Vinterlandet

Isbjørnens primære jaktområde er den samme sjøisen som selen kommer til for å føde barn, og som fisk og krepsdyr beiter under ved næringsrike iskanten. Den mangeårige isen som ligger over Svalbard, forteller en geologisk interessant historie om hvordan utviklingen har vært her oppe i nord. De ulike snølagene som breene består av brukes som klimaindikator, og uttak av iskjerner på Svalbard har tatt oss så langt som ca 1000 år tilbake i tid. Det er en kort tid i geologisk målestokk, og kommer hovedsakelig av at Golfstrømmen gir en større sommersmelting enn i Antarktis, i tillegg til at breene «kalver», det vil si at de beveger på seg og faller ut i havet.

De færreste av oss er forskere, men noe av historien som gjemmer seg under isen kan du få med deg på besøk i en av mange isgrotter. På tur med enten skuter eller hund, tar vi deg med til Tellbreen for å vise frem en underverden av snø og is. Grottene er faktisk smeltevannskanaler som graves ut om sommeren før kulda og vinteren atter en gang kommer og fryser gangene. Dette gjør at isgrottene endrer form og struktur fra år til år. Fra innsiden kan man tydelig se isens «årringer», eller de lagene breen består av. Innimellom krystallklar is, finner man sand og sten, fossiler og luftbobler med naturgasser. Vinter på Svalbard gir mulighetene for lærerike opplevelser.

«Rein» lykke

På vei til Østkysten møter man et annet dyr som har tilpasset seg de harde, karrige forholdene på Svalbard. Reinen påvirkes på en helt annen måte av endringene i været. Svalbard blir ofte kalt for en arktisk ørken på grunn av de lave nedbørsmengdene, men varmere vær og mer nedbør kan gi vanskelige kår for våre firbeinte naboer. På vinteren kan for mye snø, men også stålis over tundraen gjøre at maten blir utilgjengelig for reinen. Endringen fører til at reinen har begynt å beite på tang og tare som tilleggskost, for å livnære seg. På tross av endringene opplever man at reinbestanden holder seg stabil, og vi kan nyte synet av disse vennlige skapningene på tur.

Østkysten – mekka for ekspedisjonsreisende

Ferden mot et av de mest eksotiske destinasjonene er spektakulær. I Mohnbukta ved østkysten kjører man mellom vakre isformasjoner som kan ta pusten av de fleste. Formasjonene oppstår av Isfjell og skruis som har fryst fast innimellom pakkisen i øst. Det er også her sjansen til å se isbjørn anses for å være størst. Hensynet til dyrelivet kommer allikevel i første rekke, og både lokalbefolkning og turistnæring er godt drillet til å ta vare på den sårbare faunaen. Hold allikevel kikkerten klar, for er du heldig kan du se kongen av Arktis midt på isen, på jakt etter sel.

Og innerst i bukta, der møter vi en vegg blåhvit brefront som forteller nok en historie om Svalbard.